De ondes problem

2009-05-27T01:37:00.000-07:00

1

Solen var i ferd med å forsvinne.
Og det var nok den siste solnedgangen Chinedu kom til å oppleve.
Han kjente kreftene minke med dagslyset. Da hele landsbyen lå badet i blodrødt, var han tappet.
Med hovne øyne fikk han et siste, tåkete blikk av de tragiske omgivelsene, der han lå i åpningen av hytta som var laget av gammel kumøkk.

Han var en av de siste.
Likene lå overalt, og ingen gjenlevende hadde styrke til å begrave eller tildekke dem. Apatiske var de vitne til at familie og venner råtnet i den steikende solen, og en stank av død lå over området. Snart var det deres tur.
Forsyningene kom ikke. Tørken hadde ødelagt alt. Brønnen var uttørket.

Hele det en gang stolte Mbasi-folket, en stor og mektig stamme, var i ferd med å dø ut.

I det samme øyeblikket Chinedu lukket øynene, som var fulle av fluer, for siste gang, og pustet ut den siste rest av liv, kjente han all styrke vende tilbake. Med ett var han forfrisket, sterk. Han kjente hvordan han reiste seg opp.
Men han så sin egen kropp ligge urørlig på bakken.

Han merket hvordan en usynlig kraft dro ham oppover, en motsatt tyngdekraft. Gjennom taket på hytta, og opp dit hvor han hadde oversikt over hele leiren. Siden bare høyere og høyere.
Og han var inntatt av en fred han aldri hadde kjent tidligere.

2

Stemningen var høylydt og beruset på den store festivalen.
Store band sto på plakaten, og rundt 100 000 ungdommer hadde funnet veien til det enorme området. Fem store scener med musikk, omtrent døgnet rundt, titusenvis av telt, uendelige mengder billig alkohol, og lett tilgjengelig narkotika, var alt sammen med på å skape nøyaktig den rammen man ønsket rundt arrangementet.
Solen var i ferd med å gå ned, og et av de største banda skulle snart på hovedscenen. En jevn strøm av mennesker beveget seg mot den, noen med svære flagg og banner.

Enkelte foretrakk å sitte rundt et av de mange bålene rundt omkring, hvor noen spilte på kassegitarer mens chillumene gikk rundt. En søt eim holdt dem fanget.
Men de aller fleste trengte seg mot hovedscenen, en drøss politiske organisasjoner benyttet muligheten til å dele ut sin propaganda. Tusenvis av løpesedler ble delt ut. Et skriv mante til kamp mot sosialvesenets diskriminering av ungdom, og en underskriftskampanje krevde høyere sosialhjelp.
-Vi har rett på høyere levestandard! utbasunerte en sterkt beruset ung mann på en appelsinkasse, og fikk massene med seg i høye tilrop mot myndighetenes prioritering av skattepengene. –Når dem ikke har jobber å gi oss, får de sannelig gi oss støtte vi kan leve av!

Bak ham var teltet hans, som han delte med noen kamerater. Rundt omkring og inni teltet var det alkohol og stoff for mange tusen kroner.

Både han og alle de politiske organisasjonene ble raskt ignorert da bandet gikk på scena.
Folk stormet framover i det de første beinharde tonene lød fra det massive PA-anlegget. Det ble rimelig trangt i de forreste rekkene, og Røde Kors-mannskapene fikk hendene fulle av besvimte fans allerede etter noen minutter.

Vokalisten leverte et forrykende sceneshow. Han var vill i blikket, og fløy fram og tilbake, snubla i en monitor så han fikk et kutt i panna. Blodet fosset, men han fortsatte bare sin vrælende forkynnelse.
-REVOLUTION! skreik han av all sin makt, og fikk feedback i samme øyeblikk. En høy, skingrende pipetone røsket i øregangene til alle tilstedeværende. –LET’S EAT THE RICH!! KICK DOWN THE UPPER CLASS! ALL THE RICH BASTARDS…. FUCK THEM!!! CLASSWAAAAAAR!!!!

Budskapet ble båret fram av 210 decibel. –EAT THE RICH!!! skreik han igjen, og mottok høy jubel som respons. Så tok han en stagedive ut i publikum, og ble båret på hendene mens folk skreik hatsord mot de rike i mikrofonen hans.

Festivalbillettene kostet åtte hundre kroner. Arrangørene regnet senere ut at det på denne konserten alene ble konsumert alkohol for ti millioner kroner.
Og bandet som spilte solgte enorme mengder med effekter etter konserten. Bare t-skjorta med teksten EAT THE RICH, som kostet to hundre kroner, solgte de nesten ti tusen av.

3

Chinedu ble dratt mot et kraftig lys. Dette lyset var som en sterk magnet.
Etter hvert som han kom nærmere, fikk han se at dette Lyset var en Person.
Noe inni ham visste plutselig hva denne Personen het, selv om han aldri hadde hørt navnet før. Jesus Kristus.
-Jesus…, sa Chinedu.
-Velkommen, Chinedu, sa Jesus.

4

Dr. Rev. Pastor Bob Slaught, lederen for Worldwide Mission Outreach Business Corporation, stupte ut i bassenget.
Vannet var deilig. Hvor skjønt det var å starte morgenen med et friskt bad!
Han svømte et par runder, før han steg opp av vannet. Hushjelpen sto klar med et digert håndkle til ham.
-Takk, Sofie. Er frokosten klar?
-Ja, sir.

På kjøkkenet sto et nydelig dekket bord, fullt av god mat. Duften av ferskt, nybakt brød var alltid god. Hushjelpen var dyktig. Faktisk savnet han alltid dette frokostbordet hvert gang han var ute og reiste. Frokostbufeèn på de luksuriøse hotellene han da bodde på, kunne ikke måle seg med det Sofie stelte i stand.

-Avisene deres, sir.
Bob skumleste overskriftene i de forskjellige avisene. Alle hadde de noen makabre bilder fra en sultkatastrofe som hovedsak. En stor stamme, Mbasi-stammen, var utdødd, og ikke noe var sensurert av synet som hadde møtt fotografene. Utsultede, dyrspiste og råtne lik var på side 3, 4, 5, 6, 7 og 8 i en avis. Fargefotografier.
Bob tok en stor bit av rekesmørbrødet, og bladde hoderistende videre til sportsresultatene.
Men så kom han til å tenke på noe som fikk ham til å bla tilbake og lyse opp. Han fikk dårlig samvittighet i samme sekund. Men likevel… disse overskriftene passet jo perfekt til kveldens prekentekst! De ga ham et fantastisk utgangspunkt.
Bob kunne ikke annet enn å plystre over den gode timingen.

5

Jesus tok Chinedu på omvisning i dette nye Landet han var kommet til, langt unna Mbasi-landet. Paradis, het det.
Chinedu var helt overveldet av alle inntrykkene. En brusende elv rant langs gatene de gikk på. Som forresten var av gull. Rundt omkring var det uendelige grønne enger. Fruktene på trærne ga deg styrke og fred. Dessuten var det mange farger i dette landet som ikke eksisterte på Jorden.
Det var ikke sol eller måne i Paradis. Guds ansikt lyste opp hele Landet. Det var heller ikke noen tid her oppe, bare evighet.
De kom til et digert palass. –Huset ditt, sa Jesus. –Liker du det?
Chinedu løp inn i bygningen. Den var innredet som en drøm, som hele tiden forandret seg. Men noen seng var det ikke der. Natten fantes ikke mer, og Chinedu kom aldri mer til å bli sliten. Det var bare skallet på Jorden som krevde sånt. Men en lenestol fant han, og den formet seg etter Chinedus nye kropp.

Etter at han hadde løpt fra seg i de digre hallene i bygningen, ble han dratt med videre langs veien. Jesus viste ham svære landskap, uendelige sletter og bakketopper. Spredt omkring var halvferdige palasser, og bortover lå det voldsomme mengder himmelske byggematerialer.

-CHINEDU!!
Chinedu snudde seg, og fikk se hele Mbasi-folket komme løpende mot ham. De var i live, de var her! Gledestårene strømmet fra Chinedus øyne, og han omfavnet alle, først familien sin. Moren, søstrene, brødrene, bestemoren han aldri hadde sett, ja, til og med morens dødfødte barn var blitt en voksen, vakker gutt…
-Jeg lar dere være i fred litt, sa Jesus. Han smilte igjen, og gikk sin vei.

Hele Chinedus familie hadde fått svære, nydelige eiendommer. De tok Chinedu med seg på en omvisning.
Men de ble snart avbrutt.
En praktfull røst ropte på Chinedu. Han snudde seg brått, og ble slått av en skjønnhet som langt overgikk englene. En usigelig vakker og majestetisk, høyreist skapning sto der.
Den hadde to ansikter, det ene lignet litt på et menneskes, mens det andre lignet en ungløves ansikt. Det var en av kjerubene som vanligvis holdt til i selve Tronrommet, som omgav selveste Gud Fars Trone.
-DU ER ØNSKET TIL TRONEN.

6

Chinedu var spent. Han var blitt innkalt til samtale hos Den Levende Gud.
Kjeruben ledet ham fram til det stedet som var sentrum for et enormt lys og en enorm kraft, som nådde til alle ytterkanter av det uendelige Paradis.

De entret selve Tronsalen. Lengst inne var Tronen, og foran den et dekket bord.
Herrens herlighet fylte hele stedet så kraftig at det var vanskelig å gå oppreist. Det var som om hele atmosfæren der inne veide utallige kilo. Herligheten var tung. Det var bare så vidt man klarte å løfte blikket.
Og når man skuet Han som satt på Tronen, falt man sammen av ærefrykt. Majesteten på Tronen var universets Skaper og veldige Herre. Hans skjønnhet overgikk alt man noensinne kunne forestilt seg. Han hadde en ubeskrivelig prakt, og man forsto plutselig hvor enkelt det må ha vært for Ham å skape hele universet, de voldsomme stjernesystemene og de mikroskopiske atomene som utgjør et gressstrå.
Slik var Han. Han var alt. Ingenting kunne være umulig for Ham.
Men midt i all lysglansen skimtet Chinedu tårer. Den Allmektige gråt.
Han stirret på noe som foregikk et sted uendelige mil av gårde. Blikket hans kunne se tvers igjennom alt på en gang. Det studerte omhyggelig en liten fugls flukt på Jorden, og overvåket samtidig galaksenes baner. Han holdt hele verden i sin hånd. Hans blikk nådde til hver mikromillimeter i hele det uendelige universet, både det fysiske og det usynlige som skjulte seg i hver skapnings sjel.

-H…hvorfor gråter du, min Gud? fikk Chinedu stotret fram.
Hans blikk vendte seg mot Chinedu, selv om han hadde sett hele Chinedu når hans blikk var vendt mot Jorden også.
Og Gud åpnet et slør så Chinedu fikk se hva Herren så.

Det var Mbasi-landsbyen.
De eneste gjenlevende der var noen fugler som grådig forsynte seg av noen lik.
Chinedu fikk se sine utsultede brødre. En lå i fosterstilling, med knærne under haka. En annen lå på ryggen med armene og beina sprikende i alle retninger. De var døde.

Herren Gud dro for sløret igjen, og smilte plutselig.
-De er på vei hit nå, sa Han. –Du skal få møte dem snart.

I det samme entret en gruppe mennesker Tronsalen.
Ledsaget av engler ble de ført fram for Herren, der hvor Chinedu sto.
-De er her, alle de du ønsket til dette møtet, sa en av de flotte kjerubene som omga Tronen.
-Godt, sa Herren.
Han reiste seg fra Tronen, og ønsket alle menneskene velkommen til bords.

7

Bordet var dekket av de herligste retter og den klareste vin. Vinen var ikke bare av fin gammel årgang, den var av evigheten. Matrettene smakte helbredelse.

-Dere er sammenkalt av en viktig grunn, sa Herren og så på dem alle. –Dere representerer helt forskjellige tidsepoker, kulturer og raser, men har alle det til felles at dere måtte lide mye mens dere var en del av Historien.

Chinedu kikket på de andre som satt rundt bordet. De var 777 mennesker til sammen. Alle presenterte seg i tur og orden. Det var en jøde som hadde opplevd nazistenes gasskamre i Auschwitch, en kristen som ble brent av keiser Nero. Det var uskyldige ofre for syke maktmenneskers kriger, gutter og jenter fra Stalins Russland. Det var mennesker fra det som en gang het Jugoslavia, og flere som hadde opplevd grusomme terrorhandlinger. Det var kvinner som hadde blitt kalt hekser og brent på bål av kirken. Det var jøder som hadde blitt ofre for palestinske bussbomber, og palestinere som hadde blitt sprengt av israelske raketter. På Jorden hadde de blitt revet i filler, men nå hadde de flotte og skjønne herlighetslegemer.

Chinedu skjønte ikke så mye av alt dette ennå. Men det var også noen flere som ham der, mennesker som hadde forlatt Jorden på grunn av matmangel og uttørking. Faktisk var det veldig mange av dem.

-Jeg gjør dere herved til talsmenn for menneskeheten, og gir dere fullmakt til å si hva dere ønsker.
Herren dro sløret til side igjen, og de kunne se planeten Jorden. Og Gud åpnet tiden for dem, slik at de fikk se 1998.
Tilstanden på Jorden var tragisk. Det bodde flere mennesker der nå enn til sammen i hele historien før. Men tragedien var et faktum.

Chinedu ble sjokkert.
Alt han noensinne hadde kjent til, var Mbasi-landsbyen, de enorme slettene rundt og de fire nabostammene der hvor solen gikk ned. Han kjente bare til den kontinuerlige kampen for å overleve.
Men alle mennesker deltok visst ikke i denne kampen.
Nå fikk han se hvor langt sivilisasjonen var kommet. Han fikk se biler, flotte bygninger, luksuriøse villaer, enorme parabolantenner, supermarkeder som bugnet av mat, musikkfestivaler, travle handlegater med folk i moteriktige klær, dresser, kjoler, bibliotek, universitet, skoler, kirker, kinoer, teatre, tivolier, tog, fly, bilferjer.
Bare tjue mil unna Mbasi-landsbyen var det en by med asfalterte veier, hvor menneskene fikk vannet sitt fra springer, og hvor maten bare var et kvartal unna. Menneskene som bodde her, hadde alltid tilgang på så mye mat og drikke de ville, og tilbrakte mesteparten av kveldene foran noe som het TV.

Chinedu bare måpte over hva planeten Jorden egentlig var. Han så på alle landsbyene hvor tilstanden var ganske lik den i Mbasi-landsbyen. Det var svært mange av dem. Det var svært mange mennesker som Chinedu, som aldri hadde smakt noe av den rikdommen som fantes rundt dem.

Chinedu kikket spørrende på Gud. Gud stirret uttrykksløst på Jorden, og Chinedu kunne ikke se hva som bevegde seg inni ham.
-De visste sikkert ikke om oss…, sa Chinedu unnskyldende.
Gud vendte seg mot ham, og så på ham med et bedrøvet blikk.
Chinedu stusset. Han ristet forsiktig på hodet, og sa spørrende:
-V…visste de om oss…?

Gud nikket.

Og Chinedu fikk se mer fra Jorden. Hans forstand ble åpnet, så han forsto hva som foregikk.
Han fikk se hvordan slike som han var i avisene rett som det var, og at alle de menneskene som levde i luksus visste om dem. Alle sammen visste de at rundt to tredjedeler av Jorden ikke hadde nok mat, mens de selv fråtset uten å ense det.

Chinedu ble full av blandede følelser. Visste ikke helt hvordan han skulle takle disse sannhetene. Han tenkte på folket sitt, og hvor enkelt det hadde vært for den vestlige verden å hjelpe dem.

Forstanden hans var åpnet, men han følte seg fortsatt like uvitende. Han forsto ikke dette. -Var det ingen som talte vår sak?

8

Gud dro til side et nytt slør, og de så den store festivalen på østkysten.

Bandet var akkurat i ferd med å avslutte sitt siste ekstranummer, og det eksploderte i lyd og lys idet vokalisten skreik EAT THE RICH igjen.
Etter at de gikk av scena, ropte publikum taktfast hatsord mot de rike i flere minutter.

Chinedu skjønte nå absolutt ingenting. De var jo de rike!
-Men hvorfor…, sa han, men visste ikke hvordan han skulle formulere spørsmålet. Dette var bare for sprøtt.
-Satan har forblindet deres øyne, svarte Gud. –De ser, men de ser likevel ikke. De er for opptatt med å sparke oppover, og ser ikke alle de trår på der nede.
Men Chinedu kunne fortsatt ikke forstå hvordan opplyste mennesker kunne la seg bedra så kraftig.
-Men går det an å bli så blind, Gud…?

Midt i mengden av feststemt ungdom som ravet mot en annen scene, hvor neste store band snart gikk på, sto en liten gruppe kristne.
En lokal menighet hadde storsatsning, og over tyve ildfulle ungdommer var med på evangeliseringsframstøtet. Med kassegitarer, vafler og gratis Johannesevangelier, formidlet de budskapet om Guds nåde og kjærlighet som best de kunne.
Og de klarte da å få oppmerksomheten til en del. Noen viste fingeren eller spytta på dem, mens andre ble stående og flire ovenbærende. Etter hvert kom de med noen spydige bemerkninger, og litt senere utviklet det seg til en diskusjon.
-Hvordan kan en kjærlig Gud tillate at hundretusener dør av sult hver dag? Hæ? Svar oss på det! forlangte en hissig jente med knyttede never.
Flere og flere blandet seg inn. –Kristendom har alltid vært overklassens manipulasjonsvåpen! Det er sprøtt at slik middelaldersk moralisme og overtro har overlevd så lenge!
-Dere preiker hele tiden om at Gud elsker oss og blablabla. Hvorfor er det da så mange som lider? Tør du se inn i øynene på et sultende barn og si at Gud bryr seg om det?

Fulle av forakt satte noen fyr på et Johannesevangelium, og kastet det hatefullt mot himmelen.
-Behold boka di sjæl, Gud! Ingen ekte kjærlighet orker å se på nød uten å gjøre noe med det!

Chinedu ble så full av følelser at han ikke klarte å kontrollere seg. Han løp bort og dro for sløret.

9

Dr. Rev. Pastor Bob Slaught, lederen for Worldwide Mission Outreach Business Corporation, knøt slipset.
Silkedressen satt som et skudd, og han var riktig fornøyd med speilbildet sitt. Klokken begynte å bli ganske mye, og han hastet ut til bilen sin. Sjåføren sto klar, og den nyvaskede Jaguaren gled snart av gårde mot kirken.
I stresskofferten lå kveldens preken. Bob smilte. Den ville gå rett hjem hos menigheten. Han hadde virkelig jobbet med denne, og den ville gi ham status som en svært dyp og innsiktsfull teolog. Den var også krydret med mange morsomheter og finurlige lignelser.
Bob visste at biskopen ville være tilstede i gudstjenesten, sammen med en rekke andre prominente personligheter. Passet bra. Ryktene om Bob Slaughts prekenferdighet ville nok gå nå.

De nådde den flotte kirken akkurat i tide. Bilen parkerte ved bakdøra, og Bob kom inn backstage i samme øyeblikk som noen introduserte ham. Salmesangen var nettopp ferdig. Bra beregning, som alltid.
Han skled ut gjennom forhenget, og applausen braket løs. Han hilste sin trofaste menighet og la Bibelen sin på den luksuriøse prekestolen.
-Vi skal lese fra Jobs bok i dag, sa han andektig.

Bob kunne se biskopen og hans innflytelsesrike venner sitte på første benk.
De var nok mektig imponert over kirkebygningen, alle sammen. Den var nyoppusset for flere millioner. Orgelet var nytt og blankpusset, og lysekronene ga kirkerommet en kongelig look. Anerkjente kunstnere sto bak de mange glassmaleriene, og altertavlen var kåret til den vakreste i landet.
Bare det beste var godt nok for Gud, som Bob pleide å si.

Det var ikke bare biskopen og hans venner som overvar gudstjenesten denne kvelden.
Herren Gud selv, og hans Sønn, Jesus Kristus, og 777 andre herliggjorte mennesker fulgte også nøye med.

-Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet, leste Bob, med akkurat nøyaktig det tonefallet han hadde øvd så mye på. Han tok på seg ydmykhetsmasken i det han fortsatte med kunstig foldede hender.
-Vi leser med gru avisoverskriftene i dag. Mange mennesker lider av hungersnød. Det er lidelse overalt. Og vi stiller alle det uunngåelige spørsmålet…
Han tok en kunstpause.
-…hvordan kan en kjærlig Gud tillate sånt?

Chinedu kjente følelsene komme i kok igjen. Bob Slaught fortsatte å lire av seg sin preken, og brukte alle de svulstigste ord han fant. Etter hvert fikk han fram tårene og fortvilelsen hos forsamlingen. Temmelig nøyaktig der han hadde beregnet at de skulle komme.

-Å, vi står sammen i dette mysterium, venner. Det er ikke gitt oss å se. Men selv om det kan være vanskelig for våre små menneskehjerter å akseptere at alt dette skjer, må vi likevel passe oss for å bli bitre på Gud. For vi ser ikke alt, Han gjør det. En dag vil vi forstå meningen med lidelsen. Vi vil skjønne hvorfor Gud i sin store visdom lot slike ting finne sted. La oss i mellomtiden ha den tillit til Gud, at vi lover Ham for både det onde og det gode. For alt dette er en del av hans plan. Amen.

-Amen, repliserte forsamlingen med nikkende hoder. Biskopen hadde gitt høyeste karakter til denne Bob, og de andre sensorene var også storlig fornøyd.

Chinedu og de 776 andre kjente det vrenge seg på innsiden. De visste ikke helt om de hadde hørt riktig.

10

Det var stille i Tronrommet.
De 777 arbeidet med å få brikkene på plass.
Chinedu var den første som la puslespillet, men han håpet han hadde gjort en feil.
-G… Gud, sa han stille.
-Ja, Chinedu, svarte Gud, og så på ham med kjærlighetsfylte øyne.

Men Chinedu fikk seg ikke til å fullføre setningen. Den var bare for dum, og han våget ikke si noe slikt innfor den helligheten, renheten og kjærligheten som strålte fra Guds ansikt.
Men han forsto at alle de andre også brant inne med det samme spørsmålet nå, og tok mot til seg.

-De mener vel ikke… at…
Chinedu stirret ned, og forsøkte å plassere tunga rett i munnen.
-… at… at…
Chinedu kikket opp og så rett inn i Guds øyne igjen. Han begynte å gråte.
-… at det er din skyld, min Herre og Gud?

Alle de 777 stirret på Gud. Gud bare nikket stille.
-Men… det er jo deres skyld at verden er ond! utbrøt noen.
De så på Jesu naglemerkede hender, og fortvilet gråt og hoderistning gikk over til sinne.
-Gud, gjør ende på disse menneskene! Ikke tillat dem å holde på slik! Døm dem! ropte flere.
-Ødelegg de onde menneskene på Jorden! Nå har de gått for langt!

Gud satte seg på Tronen.
-Har dere talt? spurte Han.

Og de 777 var helt enige, alle sammen.
-Døm slike mennesker NÅ, så det blir slutt på lidelsen!

-Før vi tar den endelige beslutning, sa Gud, -så vil jeg gjerne at dere hører på hva min representant har å si. La meg presentere dere for Ånd…

11

Med ett ble Tronrommet inntatt av en helt skjønn atmosfære.
Den var tung, men samtidig lett. En forfriskende vind, en deilig duft, et hellig nærvær.
Det var Ånd.
En voldsom ærbødighet fylte alle de 777. Dette var den Ånd som hadde gitt dem styrke i håpløse situasjoner nede på Jorden. Ånd utstrålte renhet og herlighet. Han var Guds hjerte i en person. Det hjertet som hadde gitt Jesus Kristus i døden for onde menneskers skyld.
Ånd gjennomsyret hele Tronrommet. Han var fantastisk.
-Velkommen, Ånd, sa Gud.

Ånd gråt. Det regnet i hele Tronrommet, et duggfriskt regn.
Han gråt for ungdommene på festivalen. Han gråt for pastor Bob. Han gråt for alle de som sto med neven knyttet mot Gud, og som fråtset på andres bekostning.

-Gi meg litt mer tid, gråt Ånd.

Og gråten smittet. Hele Tronrommet gråt.
-Gi meg litt mer tid, gjentok Ånd. –Gi dem litt mer tid til å omvende seg. Jeg skal bearbeide dem alt jeg kan.

Gud så på alle de 777.
-Men det vil gå utover de fattige. Og lidelsene vil fortsette.

Chinedu og de andre kikket ned.
-Det er greit, Herre, svarte de, inntatt av Ånd.

Og Herren Gud snudde ansiktet mot Jorden, mot alle de fattige landsbyene og lidende menneskene. De 777 kunne se tårene som rant nedover Guds ansikt.
-Hold ut ennå en liten stund, kjære barn. Jeg har et evig Paradis som venter på dere. Vær så snill, hold ut.

-Gå, Ånd! sa Herren Gud. –Gjør ditt verk!

Og Ånd dro med hast tilbake til Jorden, for å fortsette sitt arbeid der.

***

Nede på Jorden prekte Dr.Rev. Pastor Bob Slaught på en stor felleskirkelig konferanse.
-Vi vet ikke hvorfor Gud i sin store visdom tillater all denne lidelsen. Men en dag antar jeg at vi alle vil skjønne det….

SLUTT.